Fagmiljø i skolen

Debatten om skole avtar ikke. Heldigvis!
Denne gangen ønsker jeg å sette fokus på lærerne. Som lærer opplever jeg at jeg må bære mye av ansvaret for at alt skal bli bedre i skolen. Elevene skal lære mer, elevene skal få bedre resultater og fremtiden skal bli lys for den nye oljen.

Før jeg tar for meg læreren må jeg bare nevne at elever ikke er fosiltprodukt som ligger lagret under bakken for så utsettes for et usannsynlig høyt(lærings-) trykk og varme - før  de forløses gjennom ingeniørkunst. Elever er tenkende, levende materialer som ønsker å få best mulig resultater på en enklest mulig måte. Her kommer skolen inn. Vi må skape et miljø for læring.

Jeg tok lærerutdanning og bygde på med master i norsk. Jeg lærte meg alle de fantastiske mulighetene som finnes i norskfaget, og jeg fikk oppleve følelsen av å være en fagperson. Jeg formidlet ikke bare mitt fag, jeg utviklet det. Etter noen år i skolen savnet jeg dette. Ofte følte jeg meg mer som en fangevokter enn en fagperson som skulle gi vekst og utvikling. Rollen som masterstudent med muligheten for å tenke nytt, ble byttet med en daglig kamp for å strekke til i klasserommet.

Hver dag lager jeg undervisning som skal treffe mine elever, men å delta i fora der faget mitt diskuteres er noe jeg sjeldent får oppleve. I stedet for å bidra til forskning og utvikling, blir min oppgave å være sosialarbeider og måljager.

Så kan du spørre; "Deltar du ikke på kurs?" Jo, jeg har fått flere kurs om vurdering og felles normer i norskfaget. Men for meg er norskfaget så mye mer. Jeg tror at læreryrket kunne fått en mye sterkere status dersom fagseksjonene på landets skoler fikk være et tydelig fagmiljø som i fellesskap utvikler fagene på skolene. Alt for ofte skyldes utviklingen på skolen at en har fått ny ledelse som reiser bort og finner på noe lurt. Eller nyvalgte regjeringer som skal sette sitt "fotavtrykk". Dette er ikke med på å bygge meg opp som fagperson. Jeg får mer en følelse av å være nikkedukke for statlige påfunn.

Læring er alltid i utvikling. Det er lett å gripe til korte svar som skal skape resultater, men jeg har mer tro på større selvstendighet for den enkelte skole til å utvikle den undervisningen de har tro på. Tydeligere tilknytning til høgskoler eller universitet. En kontinuerlig diskurs som utvikler undervisningen ved at hele fagseksjonen er med.

Min drøm som lærer er at arbeidet med lokale læreplaner blir prioritert slik at lærerne får bygge opp sin bevissthet rundt hvilken tradisjon som velges på denne skolen. Elever som går ut fra vår skole skal ha disse verktøy med seg. Vi ønsker å følge den eller den tradisjonen. Av og til kan det føles litt ensporet i norsk skole. "Alle" oppdager plutselig Hattie eller andre forskere, før vi plutselig kollektivt går over til andre tradisjoner. Opplevelsen av å bli dårlige kopier av andres tanker og ikke skapere av sitt eget er ikke med på å skape stolthet som lærer.

Vi må skape fagmiljø i skolen, ikke bare på høyere utdanning.

Introduksjon til dikttolkning

Jeg opplever at svært mange elever henger seg svært opp i den rette måten å skrive diktanalyse. Dersom jeg gir ut et oppsett som elevene kan bruke som utgangspunkt for diktanalyse ser jeg at elevene bruker det som oppskrift og følger oppsettet punkt for punkt.

Samtidig trenger elevene noen stillaser når de skal skrive diktanalyse. Det er greit å få med det som skal med på en systematisk måte. Flere ganger har jeg fått elevene til å skrive dette oppsettet selv, gjerne i grupper. Denne gangen prøvde jeg et litt annet utgangspunkt. Økten startet med at jeg forklarte ulike situasjoner i livet der elevene brukte sine sanser og det de vet for å tolke situasjonen. Feks. dersom de er ute å shopper med en veninne og hun spør om hun er tykk med denne kjolen på. Ut fra ansiktsuttrykk, stemmeleie og stemningen i butikken skjønner du at hun vil ha komplement. Og du gir det. Du kommer inn i et rom der moren og faren din er. Du merker at stemningen er ladet, og du skjønner at det har vært en krangel eller en heftig diskusjon her inne nylig. Hva sier du?

De svarene som elevene gir viser at de analyserer mye rundt seg daglig. Analyse går på å forstå det som skjer rundt oss. For å illustrere dette viser jeg følgende klipp på youtube: The dark knight robbery scene  HD(http://www.youtube.com/watch?v=0OYBEquZ_j0). Jeg ber elevene analysere det de ser. Hvilken informasjon får de? Hvilke virkemidler er blitt brukt?

Etter å ha analysert oss ferdig prøver vi å få analysen til å passe inn i oppsettet for diktanalyse.

Karriereveier for lærerne

Regjeringen har sagt at de ønsker å se på nye karriereveier innen læreryrket. Jeg liker ideen.
Foreløpig har ikke regjeringen kommet med noe konkret, men "arbeidet har startet". Det gir meg en god mulighet til å tenke litt høyt om hva jeg savner på dette området.

Selv har jeg jobbet i skolen i snart ti år. Fremdeles er det slik at jeg lærer mye om hvordan drive god undervisning. I klasserommet finner jeg stadig nye svar på utfordringer jeg ikke kjente til før. Jeg vet at jeg kan mye om undervisning. På sett og vis har jeg laget meg et skjelett som jeg bygger opp undervisningen rundt. Samtidig kjenner jeg også at jeg ønsker noe mer, litt andre utfordringer. Jeg føler at jeg gjør mye av det samme, selv om jeg gjør det på en annen og sannsynligvis bedre måte enn da jeg var fersk.

I dag sliter jeg med å se for meg at jeg er lærer om 20 år. Jeg ønsker mer ansvar, kanskje mer status, litt andre utfordringer og ikke minst er det kjedelig å være på toppen av lønnsstigen før jeg har fylt trettifem. De som rykker videre i lærerkarrieren går over i administrative stillinger og flytter ut av klasserommet. De får personalansvar og blir administratorer. Jeg vil ikke det. Jeg elsker å være i klasserommet. Sammen med elevene har jeg det morsomt og gleder meg til å tenne lærelysten.

Jeg har truffet flere lærere som er utmerkede administratorer, men jeg har også hørt mange elever som uttrykker savn for at drømmelæreren forsvant og ble avdelingsleder/rektor. Flere lærere gir også uttrykk for at administrasjon ikke er det de ønsker seg. For egen del ønsker jeg å fordype meg i fag. Jeg vil utvikle god undervisning, gjerne i en veilederfunksjon. Det siste jeg ønsker er å ofre klasserommet. Kunne det ikke være en ide å lage en egen karrierevei for lærere som er tilknyttet fagutvikling?

I Statoil hadde de noe av den samme utfordringen. De fikk inn drivende gode ingeniører. Med sin kreativitet og faglig styrke kunne de finne nye løsninger og konstruere store plattformer på elegant vis. Etterhvert nådde de sin topp. De "stanget i taket". Når dette var oppnådd ble de flyttet over til administrasjonen og Statoil mistet en genial, kreativ og dyktig ingeniør. Inn fikk Statoil en middels administrator. Løsningen på dette ble at de laget to "stiger". En administrativ og en faglig stige. Begge stigene hadde de samme lønnsmessige rammene, men de var bygd for å dekke ulike fagfelt. Kunne dette være en ide for skolen?

Slik det er i skolen i dag opplever jeg at det kun er en "stige": administrasjon. Denne stigen er velfylt med spesifikke muligheter. Gjerne med egen masterutdanning eller kurs på BI. Jeg har allerede master. Jeg ønsker ikke å ta en master på et nytt felt, men jeg vil gjerne utvikle meg som fagperson på det fagfeltet jeg allerede kan en del om. En slik fagstige må også lønnsmessig kunne "matche" administrasjonsstigen. Ellers vil det fremdeles være slik at noen av de beste lærerne forlater klasserommet. For målet må være klart: Elevene må få beholde de beste lærerne, og de beste lærerne må få flere muligheter til vekst og utvikling - også i lønningsposen.

Skriving i norskfaget

Det at jeg ble lektor i norsk er egentlig litt rart. Jeg opplevde aldri at jeg var spesielt flink i norsk tidlig i min skolekarriere. Særlig på barneskolen opplevde jeg at mine tekster ble kommentert etter følgende mønster: "Fin historie med god spenning. Du må jobbe med rettskrivningen. Særlig får du ikke til dobbeltkonsonanter og komma". Etter hvert lærte jeg at om jeg "begrenset" fantasien ble rettskrivingen bedre. Til gjengjeld ble tekstene "daukjedelig". Hvordan gikk det med meg som skriver? Jeg sluttet helt å skrive, for jeg kunne det ikke. Det ble bare feil.

På ungdomsskolen låste det seg helt. Jeg fikk ikke til å skrive fordi jeg var så redd for å gjøre feil. Heldigvis fikk jeg en fantastisk norsklærer som så fantasien min fremfor mine feil og med et løsnet det. Plutselig gikk det som en lek å skrive.

Jeg mener at skriving SKAL være givende og meningsfylt for den som skriver. Særlig gjelder dette for de unge skrivere. For meg blir det helt feil at elevene må "legge bort" noe av seg selv når de skal jobbe med skole, og skriving spesielt. Det er helt riktig at elevene må lære seg teknikker for å bli bedre skrivere. Blant annet gjelder det avkoding av oppgaver, bruk av virkemiddel osv. Men en norsklærers største oppgave er å vise sine elever hva de kan. Det betyr at responsen må være konkret og rettet mot det eleven kan. Kommentarene jeg fikk handlet kun om det jeg ikke kunne. "Teksten er god", gir ingen mening. Hva er det som er bra?

Når jeg nå selv sitter med vurdering av tekster opplever jeg at det lett blir slik at mine kommentarer er skrevet for å fortelle elevene mine hvorfor de ikke fikk bedre karakter. God vurdering tar tid. Dessverre er dette en salderingspost i en hektisk hverdag. Men dette er først og fremst endring av fokus. Dette må holdes ved like for det er så lett å bare se det som er feil. Det handler ikke om å ikke gi tilbakemelding på utviklingsmuligheter. Du skal se etter mulighetene i en tekst, ikke begrensningene.

Talent er overdrevet. Men det du får ros for vil du gjøre mer av. Mine elever skal like å skrive. Da må skrivingen være meningsfull og aktuell. Da skriver elevene. Og skriver elevene blir de bedre skrivere. I mitt klasserom skal vi spille hverandre god.

Øya - et skriveopplegg for gutta

Ofte kan det være en utfordring å skape gode skrivesituasjoner. For meg er skriving en av hovedaktivitetene i norskundervisningen. Derfor vil jeg dele en skrivesituasjon som du enkelt kan skape i ditt klasserom. Jeg har brukt dette opplegget fra mellomtrinnet og frem til 9. trinn. Du må kjenne litt på klassen du jobber med. Oppgaven passer til det litt lekne klasserom. Om oppgaven passer høyere opp kan du jo teste ut...

Oppgaven har jeg kalt for "Øya". Utgangspunkten for oppgaven er at elevene får oppleve å jobbe med skriving i flere faser uten at de opplever det som mye arbeid. Elevene får utdelt et A3 ark hver og får beskjed om å finne frem blyant og farger. Oppgaven er som følger. Elevene skal tegne en øy som fyller hele arket. Tegningen skal likne på et kart slik at du får oversikt over øya. Det er viktig at mest mulig av arket dekkes av øya. Øyen bør ha ulike landskap som gir rom for spennende historier. Elevene skal også tegne inn hvor hovedpersonen(e) i historien skal gå i land i historien. Så setter jeg på musikk i klasserommet. Personlig bruker jeg å veksle mellom musikktemaet fra filmen "The Island" (http://www.youtube.com/watch?v=vuROn1L3XZU) og musikktemaet fra "Pirates of the Carrabean (http://www.youtube.com/watch?v=fFU6PtqQagI). Sørg for at musikken er høyt på! Så går du i gang med å tegne din egen øy på tavlen.

Jeg bruker å legge inn følgende elementer:
- en innsjø
- en landsby med ødelagte hus
- et området på øya preget av fjell og tåke
- halvøyer/odder som stikker ut fra øyen
- vulkan

Det kan ofte være lurt å sette forklarende piler til det du legger inn på kartet.

Når du har tegnet kanskje 5 minutter begynner du å gå rundt til elevene. Spør de ut om hva de har tegnet. Hvorfor satte du opp den muren tvers over øya? Er det bare mennesker på øya? Er det noen onde her? Hvor tror du hovedpersonen kommer til å bevege seg? Hele tegneøkten trenger fort 90 minutter. Jeg bruker ofte å veksle mellom å veilede/spørre elever og tegne videre på kartet mitt. Jeg bruker å oppfordre elevene mine til å fylle opp øya med elementer.

Neste økt forteller jeg elevene at det de har tegnet egentlig er nok til en hel roman. Dessverre får vi ikke plass til alle de gode historiene de har laget, men alt de har lagt inn er spennende tilleggsinformasjon som de kan få bruk for. Jeg ber nå elevene tegne inn en "rute" der handlingen vil foregå. Denne ruten kaller jeg for en disposisjon.

Videre kan du be elevene begynne å skrive ned historien eller du kan be elevene gå sammen og fortelle hva de har tenkt. Dersom du velger at elevene skal gå i responsgrupper oppfordrer du elevene som skal gi respons til å se på karte hele veien og spørre om ting som ligger rundt selve historien. Feks. hva er det som er inne i den skogen? Hvem er det som bor i fjellene? Er det et sted på øya du ikke må gå? Osv. På den måten får elevene god respons på egen historie og kan stille gode spørsmål til andres historier.

Når du setter elevene til å skrive historien har jeg hatt gode erfaringer med at jeg fortsetter å bruke musikken som jeg brukte under tegningen. Her kan du også vurdere å bruke andre musikkstykker. Min erfaring er at filmmusikk kan være inspirerende. Jeg har brukt mye Hans Zimmer.

Jeg har brukt dette opplegget flere ganger med stor suksess. Og som jeg skrev i overskriften - særlig gutta tenner på oppgaven. MEN jentene liker det også.

Lykke til med skrivearbeidet.

Det forbudte bibliotek

På lærerskolen ble vi lært at elevene hadde svært liten tillitt til sin lærer når det gjaldt å finne gode bøker. Hvorfor det? Etter å ha jobbet i skolen i snart ti år har jeg i alle fall funnet en strategi som har endret dette.

For svært mange elever finnes det to verdner. Skoleverden og hverdagen. På skolen bruker de andre egenskaper og gjør ting som de ikke ville gjort i fritiden. Mange elever sliter flere ganger med å finne ut hvilken relevans det har det som de lærer på skolen. Det kan være vanskelig å forklare hvorfor det er viktig å gjøre alt vi gjøre i skolen. Ofte er ikke en god forklaring med mine "voksne øyne" en god forklaring for mine elever. Når det kommer til lesing er det imidlertid flere muligheter for å møte elevene der de er og gi dem tekster som de selv også setter pris på.

Min fremgangsmåte ble som følger: Etter å ha vurdert mange elevtekster både i norsk og andre fag fikk jeg et ganske godt bilde både av litterære evner og interesser. Jeg kunne se at en elev hadde trekk i sin skriving som var ganske lik feks. Paulo Coelo. Eller jeg opplevde at en gutt skrev mye action, som Alistair MacLean. Jeg lest mye bøker både for voksne og ungdommer. Jeg laget mitt eget bibliotek som ingen andre enn jeg hadde oversikt over. Et bibliotek som både inneholdt spenning og kanskje en liten smak av det voksne. Når jeg kom over en bok der jeg kjente igjen stemmen til en av mine elever gav jeg boken til eleven og sa: "Sjekk denne boken. Forfatteren skriver litt som du."

Det tok tid, og det var ikke alltid jeg traff. Sakte men sikkert begynte elevene å spørre meg om å få låne av "de andre bøkene". Så skjedde det at jeg leste boken "Snømannen" av Jo Nesbø. Jeg hadde ikke lest noe av Nesbø før, men jeg ble grepet av de heftige skildringene. Drapene. Våpnet. Da jeg akkurat var ferdig med boken presenterte jeg den for klassen som da var en niende klasse. Det tok fyr. Alle i klassen ville lese boken. Jeg advarte om at boken ikke var noe for sarte sjeler og at det var ikke noe å lese sent på natten. Jeg trenger vel ikke si at mine advarsler ikke ble hørt. Da vi begynte med bokpresentasjon hadde nesten hele klassen valgt bøker fra Nesbø. De som ikke fikk lånt på biblioteket kjøpte bøkene i pocketformat. Etter det har jeg alltid advart elevene mine mot bøkene i det forbudte bibliotek. De er rett og slett ikke laget for dem...

I mitt forbudte bibliotek finner du blant annet følgende bøker og forfattere som passer på ungdomsskolen:
Harry Potter serien - J. K. Rowling
Shutter Island - Dennis Lehanes
Stormens tid - Ken Follet
Davinci koden, Den digitale festningen - Dan Brow
Dødslekene - Suzanne Collins
Flere bøker av Johan Theorin (Anbefaler å bruke innledningen i "Blodleie" som starter til å skrive skildring)
Johan Lingquist (Dette er heftig og bør ikke gies til de yngste)(Særlig er"Behandling av udøde original)
Alistair MacLean - Ypperlige bøker for gutter som har slutta å lese. Vil anbefale Ørneredet eller 8 glass som en god start.
Drageløperen (krever litt av leseren)

Bare for å nevne noen... Og det vokser stadig.

Verdens viktigste jobb

Det er inspirerende når selv regjeringen mener at min jobb utgjør en forskjell. Min innsats er avgjørende for fremtiden i Norge. Det er en grunn til at jeg valgte å bli lærer. Jeg gleder meg over å se at fremtiden vokser frem.

Dessverre har jeg opplevd mange ganger at det ikke gikk helt som planlagt. Opplegget jeg hadde jobbet masse med nådde ikke frem fordi "Pål" hadde en dårlig dag. Eller kanskje var det rett og slett ikke dagen for å undervise i litteraturhistorie. Noen dager har jeg mest lyst til å pakke sekken og finne meg noe annet. Jeg fikk ikke til det jeg drømte om, men andre dager er en solskinnshistorie. Det er det øyeblikket når klasserommet tar fyr av engasjement for like rettigheter. Når elevene og jeg glemmer klokka og må avbryte for å gå til neste tema. Det er øyeblikket når du ser at det er noe som kobles, en ny forståelse.

Da jeg selv gikk på skolen fikk jeg høre fra læreren min; "Ikke bli lærer". Vel, jeg ble lærer. Og det er både fantastisk og grusomt. Det er nesten som å leve i puberteten igjen. I alle fall av og til. Men den evige jakt på den gode time er spennende. Nye løsninger, nye virkemiddel og troen på at jeg gjør en forskjell er inspirerende. Derfor sier jeg til mine elever: "Bli lærer! Nyt det. Men ta vare på deg selv."

Det er med undring jeg følger argumentene fra KS og skolelederne at de ønsker å knytte oss lærere mer til skolen. Er jeg den eneste som jobber både på skolen og hjemme? Jeg prøver å løse arbeidsoppgavene mine på en mest mulig hensiktsmessig måte. Vurdering av tekster krever ro og få avbrudd. Det gjør jeg best hjemme. Produksjon av nye undervisningsopplegg og samarbeid gjør jeg best på skolen. Der jeg jobber i dag er jeg med i fire faglag. Et team for hvert fag jeg underviser i. På min timeplan er det satt av en time til samarbeid i hvert fag hver uke. I tillegg snakker vi sammen i den ubundne tiden både muntlig og på mail. Lunsjpauser brukes til planlegging og elevsamtaler. Så snart vi har mulighet så snakker vi om elevene og opplegg som vi mener virker. Men prater vi nok sammen? Jeg tror vi aldri får pratet nok. Men kom ikke å si at det er meg det står på. Og skal jeg være ærlig tror jeg ikke det står på noen av mine kolleger. Hvem er det KS er ute etter?

I morgen skal jeg lære elevene mine om de store å viktige ting. Hvordan kan vi fange de store følelser i et fengsel av ord? Og opplegget? Det har jeg fått fra min kollega på faglaget. Vi kunne alltid gjort mer, og vi skal alltid jobbe for å bli bedre. Men til syvende og sist må vi innse at lærer også er en jobb.