Det er inspirerende når selv regjeringen mener at min jobb utgjør en forskjell. Min innsats er avgjørende for fremtiden i Norge. Det er en grunn til at jeg valgte å bli lærer. Jeg gleder meg over å se at fremtiden vokser frem.
Dessverre har jeg opplevd mange ganger at det ikke gikk helt som planlagt. Opplegget jeg hadde jobbet masse med nådde ikke frem fordi "Pål" hadde en dårlig dag. Eller kanskje var det rett og slett ikke dagen for å undervise i litteraturhistorie. Noen dager har jeg mest lyst til å pakke sekken og finne meg noe annet. Jeg fikk ikke til det jeg drømte om, men andre dager er en solskinnshistorie. Det er det øyeblikket når klasserommet tar fyr av engasjement for like rettigheter. Når elevene og jeg glemmer klokka og må avbryte for å gå til neste tema. Det er øyeblikket når du ser at det er noe som kobles, en ny forståelse.
Da jeg selv gikk på skolen fikk jeg høre fra læreren min; "Ikke bli lærer". Vel, jeg ble lærer. Og det er både fantastisk og grusomt. Det er nesten som å leve i puberteten igjen. I alle fall av og til. Men den evige jakt på den gode time er spennende. Nye løsninger, nye virkemiddel og troen på at jeg gjør en forskjell er inspirerende. Derfor sier jeg til mine elever: "Bli lærer! Nyt det. Men ta vare på deg selv."
Det er med undring jeg følger argumentene fra KS og skolelederne at de ønsker å knytte oss lærere mer til skolen. Er jeg den eneste som jobber både på skolen og hjemme? Jeg prøver å løse arbeidsoppgavene mine på en mest mulig hensiktsmessig måte. Vurdering av tekster krever ro og få avbrudd. Det gjør jeg best hjemme. Produksjon av nye undervisningsopplegg og samarbeid gjør jeg best på skolen. Der jeg jobber i dag er jeg med i fire faglag. Et team for hvert fag jeg underviser i. På min timeplan er det satt av en time til samarbeid i hvert fag hver uke. I tillegg snakker vi sammen i den ubundne tiden både muntlig og på mail. Lunsjpauser brukes til planlegging og elevsamtaler. Så snart vi har mulighet så snakker vi om elevene og opplegg som vi mener virker. Men prater vi nok sammen? Jeg tror vi aldri får pratet nok. Men kom ikke å si at det er meg det står på. Og skal jeg være ærlig tror jeg ikke det står på noen av mine kolleger. Hvem er det KS er ute etter?
I morgen skal jeg lære elevene mine om de store å viktige ting. Hvordan kan vi fange de store følelser i et fengsel av ord? Og opplegget? Det har jeg fått fra min kollega på faglaget. Vi kunne alltid gjort mer, og vi skal alltid jobbe for å bli bedre. Men til syvende og sist må vi innse at lærer også er en jobb.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar