Skriving i norskfaget

Det at jeg ble lektor i norsk er egentlig litt rart. Jeg opplevde aldri at jeg var spesielt flink i norsk tidlig i min skolekarriere. Særlig på barneskolen opplevde jeg at mine tekster ble kommentert etter følgende mønster: "Fin historie med god spenning. Du må jobbe med rettskrivningen. Særlig får du ikke til dobbeltkonsonanter og komma". Etter hvert lærte jeg at om jeg "begrenset" fantasien ble rettskrivingen bedre. Til gjengjeld ble tekstene "daukjedelig". Hvordan gikk det med meg som skriver? Jeg sluttet helt å skrive, for jeg kunne det ikke. Det ble bare feil.

På ungdomsskolen låste det seg helt. Jeg fikk ikke til å skrive fordi jeg var så redd for å gjøre feil. Heldigvis fikk jeg en fantastisk norsklærer som så fantasien min fremfor mine feil og med et løsnet det. Plutselig gikk det som en lek å skrive.

Jeg mener at skriving SKAL være givende og meningsfylt for den som skriver. Særlig gjelder dette for de unge skrivere. For meg blir det helt feil at elevene må "legge bort" noe av seg selv når de skal jobbe med skole, og skriving spesielt. Det er helt riktig at elevene må lære seg teknikker for å bli bedre skrivere. Blant annet gjelder det avkoding av oppgaver, bruk av virkemiddel osv. Men en norsklærers største oppgave er å vise sine elever hva de kan. Det betyr at responsen må være konkret og rettet mot det eleven kan. Kommentarene jeg fikk handlet kun om det jeg ikke kunne. "Teksten er god", gir ingen mening. Hva er det som er bra?

Når jeg nå selv sitter med vurdering av tekster opplever jeg at det lett blir slik at mine kommentarer er skrevet for å fortelle elevene mine hvorfor de ikke fikk bedre karakter. God vurdering tar tid. Dessverre er dette en salderingspost i en hektisk hverdag. Men dette er først og fremst endring av fokus. Dette må holdes ved like for det er så lett å bare se det som er feil. Det handler ikke om å ikke gi tilbakemelding på utviklingsmuligheter. Du skal se etter mulighetene i en tekst, ikke begrensningene.

Talent er overdrevet. Men det du får ros for vil du gjøre mer av. Mine elever skal like å skrive. Da må skrivingen være meningsfull og aktuell. Da skriver elevene. Og skriver elevene blir de bedre skrivere. I mitt klasserom skal vi spille hverandre god.

Øya - et skriveopplegg for gutta

Ofte kan det være en utfordring å skape gode skrivesituasjoner. For meg er skriving en av hovedaktivitetene i norskundervisningen. Derfor vil jeg dele en skrivesituasjon som du enkelt kan skape i ditt klasserom. Jeg har brukt dette opplegget fra mellomtrinnet og frem til 9. trinn. Du må kjenne litt på klassen du jobber med. Oppgaven passer til det litt lekne klasserom. Om oppgaven passer høyere opp kan du jo teste ut...

Oppgaven har jeg kalt for "Øya". Utgangspunkten for oppgaven er at elevene får oppleve å jobbe med skriving i flere faser uten at de opplever det som mye arbeid. Elevene får utdelt et A3 ark hver og får beskjed om å finne frem blyant og farger. Oppgaven er som følger. Elevene skal tegne en øy som fyller hele arket. Tegningen skal likne på et kart slik at du får oversikt over øya. Det er viktig at mest mulig av arket dekkes av øya. Øyen bør ha ulike landskap som gir rom for spennende historier. Elevene skal også tegne inn hvor hovedpersonen(e) i historien skal gå i land i historien. Så setter jeg på musikk i klasserommet. Personlig bruker jeg å veksle mellom musikktemaet fra filmen "The Island" (http://www.youtube.com/watch?v=vuROn1L3XZU) og musikktemaet fra "Pirates of the Carrabean (http://www.youtube.com/watch?v=fFU6PtqQagI). Sørg for at musikken er høyt på! Så går du i gang med å tegne din egen øy på tavlen.

Jeg bruker å legge inn følgende elementer:
- en innsjø
- en landsby med ødelagte hus
- et området på øya preget av fjell og tåke
- halvøyer/odder som stikker ut fra øyen
- vulkan

Det kan ofte være lurt å sette forklarende piler til det du legger inn på kartet.

Når du har tegnet kanskje 5 minutter begynner du å gå rundt til elevene. Spør de ut om hva de har tegnet. Hvorfor satte du opp den muren tvers over øya? Er det bare mennesker på øya? Er det noen onde her? Hvor tror du hovedpersonen kommer til å bevege seg? Hele tegneøkten trenger fort 90 minutter. Jeg bruker ofte å veksle mellom å veilede/spørre elever og tegne videre på kartet mitt. Jeg bruker å oppfordre elevene mine til å fylle opp øya med elementer.

Neste økt forteller jeg elevene at det de har tegnet egentlig er nok til en hel roman. Dessverre får vi ikke plass til alle de gode historiene de har laget, men alt de har lagt inn er spennende tilleggsinformasjon som de kan få bruk for. Jeg ber nå elevene tegne inn en "rute" der handlingen vil foregå. Denne ruten kaller jeg for en disposisjon.

Videre kan du be elevene begynne å skrive ned historien eller du kan be elevene gå sammen og fortelle hva de har tenkt. Dersom du velger at elevene skal gå i responsgrupper oppfordrer du elevene som skal gi respons til å se på karte hele veien og spørre om ting som ligger rundt selve historien. Feks. hva er det som er inne i den skogen? Hvem er det som bor i fjellene? Er det et sted på øya du ikke må gå? Osv. På den måten får elevene god respons på egen historie og kan stille gode spørsmål til andres historier.

Når du setter elevene til å skrive historien har jeg hatt gode erfaringer med at jeg fortsetter å bruke musikken som jeg brukte under tegningen. Her kan du også vurdere å bruke andre musikkstykker. Min erfaring er at filmmusikk kan være inspirerende. Jeg har brukt mye Hans Zimmer.

Jeg har brukt dette opplegget flere ganger med stor suksess. Og som jeg skrev i overskriften - særlig gutta tenner på oppgaven. MEN jentene liker det også.

Lykke til med skrivearbeidet.

Det forbudte bibliotek

På lærerskolen ble vi lært at elevene hadde svært liten tillitt til sin lærer når det gjaldt å finne gode bøker. Hvorfor det? Etter å ha jobbet i skolen i snart ti år har jeg i alle fall funnet en strategi som har endret dette.

For svært mange elever finnes det to verdner. Skoleverden og hverdagen. På skolen bruker de andre egenskaper og gjør ting som de ikke ville gjort i fritiden. Mange elever sliter flere ganger med å finne ut hvilken relevans det har det som de lærer på skolen. Det kan være vanskelig å forklare hvorfor det er viktig å gjøre alt vi gjøre i skolen. Ofte er ikke en god forklaring med mine "voksne øyne" en god forklaring for mine elever. Når det kommer til lesing er det imidlertid flere muligheter for å møte elevene der de er og gi dem tekster som de selv også setter pris på.

Min fremgangsmåte ble som følger: Etter å ha vurdert mange elevtekster både i norsk og andre fag fikk jeg et ganske godt bilde både av litterære evner og interesser. Jeg kunne se at en elev hadde trekk i sin skriving som var ganske lik feks. Paulo Coelo. Eller jeg opplevde at en gutt skrev mye action, som Alistair MacLean. Jeg lest mye bøker både for voksne og ungdommer. Jeg laget mitt eget bibliotek som ingen andre enn jeg hadde oversikt over. Et bibliotek som både inneholdt spenning og kanskje en liten smak av det voksne. Når jeg kom over en bok der jeg kjente igjen stemmen til en av mine elever gav jeg boken til eleven og sa: "Sjekk denne boken. Forfatteren skriver litt som du."

Det tok tid, og det var ikke alltid jeg traff. Sakte men sikkert begynte elevene å spørre meg om å få låne av "de andre bøkene". Så skjedde det at jeg leste boken "Snømannen" av Jo Nesbø. Jeg hadde ikke lest noe av Nesbø før, men jeg ble grepet av de heftige skildringene. Drapene. Våpnet. Da jeg akkurat var ferdig med boken presenterte jeg den for klassen som da var en niende klasse. Det tok fyr. Alle i klassen ville lese boken. Jeg advarte om at boken ikke var noe for sarte sjeler og at det var ikke noe å lese sent på natten. Jeg trenger vel ikke si at mine advarsler ikke ble hørt. Da vi begynte med bokpresentasjon hadde nesten hele klassen valgt bøker fra Nesbø. De som ikke fikk lånt på biblioteket kjøpte bøkene i pocketformat. Etter det har jeg alltid advart elevene mine mot bøkene i det forbudte bibliotek. De er rett og slett ikke laget for dem...

I mitt forbudte bibliotek finner du blant annet følgende bøker og forfattere som passer på ungdomsskolen:
Harry Potter serien - J. K. Rowling
Shutter Island - Dennis Lehanes
Stormens tid - Ken Follet
Davinci koden, Den digitale festningen - Dan Brow
Dødslekene - Suzanne Collins
Flere bøker av Johan Theorin (Anbefaler å bruke innledningen i "Blodleie" som starter til å skrive skildring)
Johan Lingquist (Dette er heftig og bør ikke gies til de yngste)(Særlig er"Behandling av udøde original)
Alistair MacLean - Ypperlige bøker for gutter som har slutta å lese. Vil anbefale Ørneredet eller 8 glass som en god start.
Drageløperen (krever litt av leseren)

Bare for å nevne noen... Og det vokser stadig.

Verdens viktigste jobb

Det er inspirerende når selv regjeringen mener at min jobb utgjør en forskjell. Min innsats er avgjørende for fremtiden i Norge. Det er en grunn til at jeg valgte å bli lærer. Jeg gleder meg over å se at fremtiden vokser frem.

Dessverre har jeg opplevd mange ganger at det ikke gikk helt som planlagt. Opplegget jeg hadde jobbet masse med nådde ikke frem fordi "Pål" hadde en dårlig dag. Eller kanskje var det rett og slett ikke dagen for å undervise i litteraturhistorie. Noen dager har jeg mest lyst til å pakke sekken og finne meg noe annet. Jeg fikk ikke til det jeg drømte om, men andre dager er en solskinnshistorie. Det er det øyeblikket når klasserommet tar fyr av engasjement for like rettigheter. Når elevene og jeg glemmer klokka og må avbryte for å gå til neste tema. Det er øyeblikket når du ser at det er noe som kobles, en ny forståelse.

Da jeg selv gikk på skolen fikk jeg høre fra læreren min; "Ikke bli lærer". Vel, jeg ble lærer. Og det er både fantastisk og grusomt. Det er nesten som å leve i puberteten igjen. I alle fall av og til. Men den evige jakt på den gode time er spennende. Nye løsninger, nye virkemiddel og troen på at jeg gjør en forskjell er inspirerende. Derfor sier jeg til mine elever: "Bli lærer! Nyt det. Men ta vare på deg selv."

Det er med undring jeg følger argumentene fra KS og skolelederne at de ønsker å knytte oss lærere mer til skolen. Er jeg den eneste som jobber både på skolen og hjemme? Jeg prøver å løse arbeidsoppgavene mine på en mest mulig hensiktsmessig måte. Vurdering av tekster krever ro og få avbrudd. Det gjør jeg best hjemme. Produksjon av nye undervisningsopplegg og samarbeid gjør jeg best på skolen. Der jeg jobber i dag er jeg med i fire faglag. Et team for hvert fag jeg underviser i. På min timeplan er det satt av en time til samarbeid i hvert fag hver uke. I tillegg snakker vi sammen i den ubundne tiden både muntlig og på mail. Lunsjpauser brukes til planlegging og elevsamtaler. Så snart vi har mulighet så snakker vi om elevene og opplegg som vi mener virker. Men prater vi nok sammen? Jeg tror vi aldri får pratet nok. Men kom ikke å si at det er meg det står på. Og skal jeg være ærlig tror jeg ikke det står på noen av mine kolleger. Hvem er det KS er ute etter?

I morgen skal jeg lære elevene mine om de store å viktige ting. Hvordan kan vi fange de store følelser i et fengsel av ord? Og opplegget? Det har jeg fått fra min kollega på faglaget. Vi kunne alltid gjort mer, og vi skal alltid jobbe for å bli bedre. Men til syvende og sist må vi innse at lærer også er en jobb.

"Lærerferien"

Hvorfor ble du lærer?

Du gleder deg vel til ferien?

Den som hadde vært bjørn om vinteren og lærer om sommeren.

Fredag 24. januar går fristen ut for forhandlingene om lærernes nye arbeidstidsavtale ut. Og mange sier at vi lærere er redd for å miste ferien vår. Dette vil føre til at vi mister mange lærer sier mange.

Jeg føler behov for å komme med en liten realitetsorientering fra dagens skole. For det første: Jeg digger å være lærer. Jeg er utrolig glad i elevene mine og bruker gladelig både tid og penger på dem for at de skal lykkes. Når mine elever lykkes og når sine mål, da er jeg lykkelig. Vi er et team i klasserommet som når målene våre sammen. Jeg er leder, men det er i samarbeid med mine elever jeg blir god. 

Min arbeidsuke ser ut som følger: Fra klokken 07.55 er jeg på kontoret. Da går jeg over opplegg, sjekker mail, kopierer de siste papirer og diskuterer løsninger med mine utmerkede kolleger. Så går dagen utover med undervisning, møter, koordinering med ymse kommunale etater, videre planlegging og etterarbeid. I tillegg bruker jeg gjerne lunsjen til å ta en prat med noen av elevene mine for å høre hvordan de egentlig har det. Når klokken blir 16.00 MÅ jeg gå for å rekke barnehagen. Jeg vet at dette er mye likt med andre som jobber. Men, når ungene er i seng og jeg har fått ryddet huset, setter jeg meg ned for å fortsette med vurdering og planlegging. Dette skjer som regel flere kvelder i uken. Hvorfor gjør jeg dette? Fordi jeg heier på mine elever og mener jeg skylder dem å gjøre mitt beste for at de skal få oppleve mestring i sin hverdag. 

Henger du med i regnestykket ser du fort at dette blir mer enn 43 timer i uken. Det blir det. Noen ganger er det ikke morsomt å se at 150 elevtekster ligger der å venter på vurdering. Da er det hardt å ikke se noe til dette på lønningsslippen. Det er lenge å vente til juni når du sitter der i november. I slike tilfeller er det en liten kommentar fra en elev som gir deg lysten til å strekke deg enda litt lengre. Et lite lysglimt så enkelt som bare en ungdom kan gi: "Du, dette var morsomt. Jeg tror faktisk jeg liker dikt!" 

KS ønsker at jeg skal gjøre all denne planleggingen når elevene ikke er til stede. Vel, hør her KS, jeg satt hele høstferien og vurderte elevbesvarelser for å komme ajour. Og slik er det med mange av de avspaseringene vi har gjennom året. De er allerede i bruk. Problemet med å flytt all planlegging ut av selve skoleåret er at skoleåret er ikke hamret i stein. Det som ser ut som et veldig bra opplegg på papiret må prøves ut og justeres. Dette tar tid. I tillegg ønsker jeg at undervisningen skal være relevant og dagsaktuell. Undervisning laget i august passer kanskje ikke så bra i februar. OG tekstene til elevene må jo vurderes når de kommer inn. 

Jeg har problemer med å se at jeg bare kan flytte mine oppgaver til tidspunkter når elevene ikke er på skolen. Men KS, hør, jeg har et forslag:

Gi oss lærerne full fleksitid. Vi jobber time mot time. Det vil si at all overtid tas ut i avspasering(eventuelt i lønn). Denne overtiden tar vi ut når det måtte passe. Overtid er definert som all arbeidstid utover 37,5 timer i uken. Som alle andre arbeidstakere forventer jeg å kunne ta ut denne overtiden når det måtte passe meg. Jeg vil selvsagt ha en dialog med arbeidsgiver slik at det ikke går utover mine elever. Det betyr imidlertid at jeg må sette meg ned med stoppeklokken og passe på at jeg ikke deltar på en eneste ekskursjon eller elevsamtale uten at jeg fyller inn antall timer. Jeg frykter at dette vil føre til enormt mye byråkrati ikke minst for KS.

Kjære foreldre, kjære KS. Mitt største ønske er å gjøre jobben min. Jeg vil gi mine elever en utdanning som skaper morgendagens helter. Som lærer vet jeg at det er mange ting som skaper utvikling hos mine elever, men jeg tror skolen og læreren er viktig. Da trenger jeg å vite at jeg får igjen for alle timene jeg legger ned. For selv om jeg digger å være lærer så er det en jobb.